Hulenmyte: Bankterminalen

At Hulen har sine dryppunkt, er ein heller dårleg skjult hemmeligheit. At desse dryppunkta har skapt litt hodebry opp igjennom åra, er også ein dårleg skjult hemmeligheit. Ein av dei mest kjende konsekvensane av desse dryppunkta, har myten om Hulen sin bankterminal.

Denne myten er fullstendig sann, verifisert og bekrefta av tidlegare leiar Tobben, og her er histora bak den, klippa direkte frå Hulen sin internavis Backstage:

”Etter at bankterminalmannen hadde vært innom og skifta terminal i Nedre Bar to ganger på kort tid, var irritasjonen stor hos øko-Sig da dryppunktene nok en gang tok knekken på maskineriet. Hun så forferdelig lite frem til å ringe atter en gang til den allerede oppgitte og forarga bankterminalmannen.

Dette ble fremlagt på et styremøte. Heldigvis var det folk som visste råd. Her var det ingen vits i å ringe etter assistanse! Internansvarlig Belgen hadde planen klar, og iverksatte den umiddelbart. Bankterminalen trengte kun å tørkes – så dermed bar rett inn i Hulens gamle og ustabile vrak av en steikeovn med den! Dette hadde Belgen gjort før. Ingen fare. Styremøtet kunne fortsette.

Ved neste kaffepause la Tobben merke til en rar lukt fra ovnen. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at kortterminalen nå var tørr for vann – men like fullt i ferd med å renne bort. ”Krisestemning” beskriver vel atmosfæren som la seg i møtelokalet, dog ikke uten en god dose galgenhumor. Bankterminaler er dyrt leketøy. Sigrid brukte en uke på å gruble ut en genial unnskyldning for å dekke over skandalen (f.eks. at ”vi bare kom på jobb, så var den slik”, ”det må være en kortslutning” og ”en eller annen ny arbeider må ha gjort det”), men fant til slutt ut at det ikke nyttet å gjøre annet enn å fortelle sannheten. Da kortterminalmannen omsider kom travende inn dørene, utbrøt han: ”Ja, no e’ eg faen meg spent!”. Han ble ikke skuffet. Halvveis forbannet og halvveis humoristisk skrev han ut en skademelding han sa kom til å havne i en ramme på veggen på kontoret. Mens han fylte ut papirene leste han høyt hva han skrev: ”Hadde fått vann i terminalen. Puttet den i stekeovnen for å fikse den. Er nå flat som en pannekake.”

Historien ville gå sin seiersgang i bransjen, mente han. Den saken var grei. Bare en uke eller to senere kom det frem at denne allerede legendariske Hulen-episoden ble brukt som lattervekkende skrekkeksempel da bankfolk i Ålesund var samlet til kurs. Økonomiprofessor Eilifsen ved NHH (far til øko-Sig) fikk også høre historien bli fortalt i en større forsamling, og han reagerte med å ringe sin datter umiddelbart etterpå og spørre: ”Er dere virkelig så dumme?”

Litt morsomt var det også da en erfaren vakt klaget sin nød til leder over disse ”håpløse nybegynnerne” – de måtte da faen forstå at før man putter grandien i ovnen må man ta av plastikken! Denne vakten hadde brukt lang tid på å skrape smeltet plast ut av stekeovnen kvelden i forveien. Leder ristet tilsynelatende sjokkert på hodet og sa at slikt går ikke an…

Det kan legges til at kortterminalmannen må ha satt virkelig pris på den gode historien det tross alt ble ut av det, for han sendte aldri ut noen regning på den fargesprakende plastikkpannekaken. Belgen ble forøvrig, som den første på lenge, tildelt Hulens tradisjonsrike tabbe-diplom MOLPID ved det påfølgende hulebord.”

Myth: Verified!

Tusen takk til Tobben for velvillig deling av historie & bilder. :)

-Anna